Frøya og Gimle var på forhånd regnet som de klart beste lagene i denne kvalifiseringsrunden. Vår kamp mot Frøya søndag klokken 11.30 var derfor en kamp vi ikke akkurat hadde kalkulert med å ta poeng i. Men vi var på forhånd innstilt på å selge oss så dyrt som mulig. Dette var vår nest siste kamp og vi følte ikke at vi trengte å spare oss til siste kampen mot Stavanger selv om vi var avhengige av på ta to poeng der for å komme videre. Men det funket ikke helt slik vi hadde tenkt oss.
Starten var usikker og famlende og vi lå under både 14-2 og 20-5 før vi samlet oss litt mot slutten av perioden og reduserte til 22-13. Her var det (alt for) mye respekt og vi virket nesten paralyserte i enkelte situasjoner. Dette bedret seg i andre periode og vi presterte neste likt med dem (14-13), men en del av forklaringen ligger i at de benket Karamo pga en liten skade. 10 poeng under til pause var ikke avskrekkende (36-26) og vi hadde et lite håp om at laget skulle by Frøyaguttene på litt kamp i siste halvdel. Og det så slik ut i starten av tredje periode. Vi var oppe på fire bak (38-34 og 40-36), men Karamo knøt på seg skoen igjen og Frøya ség stille og rolig i fra. Før siste periode var ledelsen deres øket til 14 (52-38) og håpet om litt jevn kamp var i ferd med å forsvinne helt.

Siste periode ble kanskje helgens største nedtur for oss ihuga Kirkevollsupportere på tribunen. Frøya, som ikke hadde noe annet å spille for enn prestisje og moro var fullstendig overlegne og gjorde akkurat som de ville. Jeg ville tro at slik rundjuling skulle tenne våre gutter litt, men det virket ikke som det var noe å tenne. 21-2 til Frøya forteller alt. Jo da, det var (mest sannsynlig) helt uten betydning, men med litt kampinnstilling inne lar mann seg ikke banke slik uten å prøve å ta igjen. 73-40 viste tavlen og det virket som om guttene våre ikke helt forsto hva som hadde skjedd. Nå måtte vi bare prøve å glemme dette og forberede oss til den siste kampen vår. Frøya hadde tross alt bare slått Stavanger med 24 mens de slo oss med 33, så her måtte ingen undervurderes. Spillerne fikk beskjed om å samle laget å ta en prat. Så ble gjort og de kom ut igjen og fortalte at de nå var nullstilt og klare til å vise seg fra en annen side i siste kamp. Vi krysset fingrene og håpet de hadde rett.
Espen ble (for første gang) toppscoret for U18 med sine 10, Anders hadde 9, Alex 8, Erlend 7, Erik 4 og Joachim 2. For Frøya var det brødrene Viktor og Adrian som dominerte med henholdsvis 23 og 17, akkurat like mye som vi scoret til sammen.
Arve