Så skulle alt avgjøres i siste runde. Vi skulle møte Stavanger og måtte vinne med 9 for å gå videre. Hop skulle møte Ulriken for å avgjøre hvem som fikk 3.plassen og hvem som ikke fikk være med til Oslo og Frøya og Gimle skulle møtes i prestisjekamp om puljeseieren og den beste seedingen. Regien av avslutningen kunne ikke vært bedre.
Vi var først ute og som overskriften sier: Hva skjedde? Eller riktigere: Hva hadde skjedd? Laget var ikke til å kjenne igjen. Plutselig var innsatsen og bevegelsene der og det kollektive fungerte som aldri før denne helgen. 34-8 i første periode og 28-5 i andre ga oss den utrolige ledelsen 62-13 til pause. Hop hadde slått disse med 40, Frøya vant med 24, Gimle med 44 og Ulriken slet seg til 8-poengsseier. Og her ledet vi med 49 halvveis! Riktig nok hadde noen av disse lagene spart litt på sine beste spillere i disse kampene, men våre gutter imponerte nå og viste at vi fremdeles kan litt basket. Blant noen av oss på sidelinjen hadde det i løpet av helgen sneket seg inn en liten tvil om at vi fremdeles kunne prestere på toppnivå i denne klassen, men disse to periodene var nok til å overbevise oss om at det kan vi.
I de to siste periodene fikk de spillerne som hadde sittet mest til nå lov å fullføre kampen. I den tredje roet vi det hele ned (8-8) og helgen ble avsluttet med en 19-5 seier i siste periode. Dermed stoppet tavlen på utrolige 89-26 mot dette laget som bare tapte med 8 mot et Ulrikenlag som slo oss. Forstå det den som kan. Vi forsto det ikke helt, men vi forsto at nå var vi sikret sluttspillplass. Slik går det når spillerne jobber for hverandre og prioriterer det kollektive! Bra jobbet og en god tankevekker og lærepenge (selv om vi visste det på forhånd).
Kampskjema viste at Erlend satte 5 treere (!) og stoppet på 19, Anders 17, Joachim 16, Espen 12, Alex 10, Fredrik 6, Erik 5 og Eirik 2. For Stavanger toppet Ahmed med 7, Torbjørn hadde 6, Gilad 4, Nicolay 3, Anyelo, Sondre og Patrick 2 hver. (Håper navnene er riktig skrevet. Litt vanskelig å se på kampskjema).

Kampen om tredjeplassen i gruppen ble avgjort i kampen mellom Hop og Ulriken. Hop måtte vinne med 5 for å gå videre. Kampen var jevnspilt, men mot slutten opparbeidet Hop seg en ledelse på mellom 5 og 10 poeng. Helt mot slutten kokte det litt i hodene på spillerne og Hop holdt på å rote bort den nødvendige ledelsen. Men Ulrikenspillerne stresset også og klarte ikke å utnytte Hops ”tabber” mot slutten og kampen ebbet ut med de nødvendige poengenes ledelse til Hopguttene, som dermed kunne juble over Oslotur i slutten av april. Ulrikenguttene var selvsagt tilsvarende skuffet over å ha blitt slått ut. De hadde nok ikke forventet å havn i denne situasjon.

Og hvem ble beste klubb? Etter to jevne perioder rykket Frøya fra i tredje og Gimle klarte aldri å svare. Frøya står med sin førstefemmer nesten hele kampen (til Viktor må ut med 5 feil) og de er mann mot mann bedre enn Gimles startfemmer. Når så Gimle ikke klarer å trøtte ut disse fem (for eksempel med helbanepress over lengre tid?) var de i realiteten sjanseløse mot slutten. Frøya er veldig avhengig av sine nøkkelspillere, men så lenge de er oppegående og på banen funker det. Da er det en mager trøst for Gimle at de har en sterkere benk. Nå er det Frøya som får letteste seeding under sluttspillet, uten at det behøver å bety noe som helst. Men før den tid er det seriespill igjen her hjemme og allerede neste lørdag får vi en tøff utfordring når vi møter Gimle 1 i Gimlehallen klokken 12.00
Arve